Å Vestland, Vestland

Å Vestland, Vestland når eg ser deg slik. Med fagre fjell og fjord og tronge vik. Det stig i all sin venleik stort og vilt. Og atter møter meg so mjukt og mildt.

Det ble søndag formiddag før vi kom av gårde fra Hoddevika og tok årene fatt over Sildegapet med stø kurs videre sørover. Axel hadde sovet dårlig natten før, så i Raudeberg ble det noen timer på øyet. At et av liggeunderlagene hadde flydd av sted med fallvindene på Stadtlandet lot seg også løse i det Poppes venninne Kari dukket opp med hjemmebakt pizza og nytt liggeunderlag.

Det var nærmere midnatt da vi klappet til kai i Måløy for å fylle vanndunken. På brygga møtte vi en hyggelig kar som viste seg å jobbe på redningsskøyta som lå til kai ved siden av. Vi rakk ikke utveksle mange ordene før vi ble invitert om bord på omvisning, nattmat og bøtter med kaffe. 

Ferden videre gikk forbi Nord-Europas høyeste sjøklippe, Hornelen. Vi måtte jobbe hardt for å komme fremover, for maken til motvind og stritt regn var det lenge siden vi hadde sett, ja faktisk regnet det sidelengs! Men selv her hadde Vårherre lagt forholdene til rette for oss. Plutselig, midt i loddrette fjellveggen, fantes det et lite innhugg der det akkurat var plass til en Oselver. Naturens egne båtgarasje ga tak over hodet og vi fikk hentet oss litt inn, før vi igjen la utpå og sloss videre mot vinden.

To timer senere hadde vi ikke kommet rare stykket videre, det regnet og blåste fortsatt katter og kaniner. Det var slettes ikke mange hus eller hytter å se innerst i Frøysjøen, men blant de få vi passerte, var det plutselig et menneske å se på ei brygge på Hennøya. Damen syntes åpenbart vi var noen tøffinger som var ute i slikt et vær, og etter litt prat befant vi oss ved bordet til familien Nesbø, de var ikke mindre enn ni stykker på ferie! Det vanket kake, kaffe og latteren satt løst. Ikke minst føltes det salig godt å få sitte inne i ei varm stue og tørke litt i slikt møkkavær.

Ferden videre forbi Florø gikk virkelig unna. Vi skulle begge rekke bryllupsfeiringer siste helgen i juli. Det begynte dessuten å melde seg behov for en hviledag eller to. Tanken på noen dager på sofaen og bugnende kakebord gjorde nok sitt til at roingen strakte seg langt ut i nattetimene, og vi brukte ikke mer enn to dager fra Florø før vi krysset Fensfjorden og grensen til Hordaland.

Etter gode hviledager og solid oppfetning i bryllup var det tilbake i båten. Mellom trange sund bar det innaskjærs mot Bergen. Her og der så vi flotte, gamle naust og bryggehus, men ettersom vi kom nærmere sivilisasjonen ble det stadig flere boligfelt og nye hus med overveldende dimensjoner. Mest skjemmende var likevel den elendige landskapstilpasningen. Hvilke kommuner er det som tillater slike inngrep? Vi har nå sett noen mil av kysten og det finnes endeløst med eksempler hvor man kunne latt seg inspirere. Istedenfor tilpasning er det sprengt og rasert og bygget skyhøye, stygge murer for å få plass til palasser der vi undres om eierne trenger kart for å navigere seg frem til stua. Og når det gjelder fortettede boligfelt undres vi hvilken kvalitet det kan være å bo i et miljø uten en eneste grønn lunge. Som en ytterligere påminnelse om at vi begynner å ferdes blant mennesker igjen, er det tett mellom krigserklæringer på bryggene; ”PRIVAT BRYGGE. ANKRING FORBUDT. MINER LAGT UT”.

Men roingen mot byen ga også fine opplevelser. På et svaberg sto familien Bergetun med flagg, lefser, øl og sjokolade. Vi nøt en liten halvtime sammen i augustkvelden før vi rodde den siste timen inn mot Sandviken.

I skrivende stund befinner vi oss ved Fløybanen i Bergen med utsikt over byens mange tak. Nyter noen gode karbonader før vi hiver oss i båten og tar fatt på siste biten mot Lindesnes. Gleder oss til å komme ut i skjærgården igjen.

Hoddevika – Bergen
This entry was posted in Hoddevik-Bergen. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *