Vi kunne rodd et liv

På Helgeland finnes tusenvis av holmer og skjær. Her kunne vi rodd et liv!

Det er nå lenge siden vi forlot Tranøy. Manglende oppdatering skyldes at vi har hatt forholdene med oss og utnyttet disse. Dessuten har vi jo opplevd et og annet.

Til tross kraftig motvind og store dønninger var rastløsheten så stor at vi la i vei fra Tranøy. Gulroten for dagen var St. Hansfeiring med en gjeng vi traff på kaia før avreise. I tradisjonsbåter skulle de delta i Vetsfjordseilasen og feire kvelden i Straumhamn, en liten fjord ved foten av Hamarøyskaftet. Med lovord om øl og ankerdram slet vi oss frem, og ankom festen til trompetsalutt på slaget tolv. Øl, dram og god stemning ved bålet ble det. Blant alle de hyggelige menneskene var det dessuten en bakekyndig dame som var så begeistret for turen vår, at hun gladelig donerte halve sjokoladekaken til formålet.  

Den videre ferden på utsiden av Hamarøy, Engeløya og Steigen ga oss en forsmak på hva som skulle komme. Her var kritthvite sandstrender, masser av holmer og skjær og grønnkledde fjell. På kvelden var det duket for bryggefest da vi ankom Norskott, der mannskap på 90 båter festet hardt før Vestfjordseilasen.

Dagen derpå krysset vi Folda på speilblankt hav før vi la inn årene på Kjerringøy. Vi hadde gledet oss til dette stedet, som på kartet er beskrevet som ”Gammelt handelssted”. Skuffelsen var derfor til å ta og føle på. Riktignok var det gamle handelsstedet ivaretatt som flott museum, men omgivelsene hadde ikke klart å følge opp. På brygga var det gjort forsøk på å gjenskape et moderne naust- og handelssmiljø, men det var tydelig at pengene hadde rådd grunnen. 70 kliss like ”rorbuer” med tilhørende pub innredet på Ikea-vis og 90-talls disco fikk oss til å undre om det kan være mulig å bomme mer?

Forbi Bodø ventet Helgelandskysten, det forgjettede roland! Vi tok noen timer på en trolsk øy ved navn Fugløya, et lekeparadis for voksne. Her fantes strender med sand som får sanden i Sahara til å fremstå som grus, bratte vegger som gir deg nakkekink, krigsminner og en gammel telegraflinje som en siste hilsen fra tidligere tider.

For første gang på turen tvang vinden oss i land helt sør i Støttvær. I kuling var det bare å få opp teltet ytterst på den nøgne ø. Selv til å være nødhavn, var det en leirplass av ypperste kvalitet med Jensens mosemasedrasser som underlag.   

På Bolga slo vi i hjel noen timer ved kjøkkenbordet til Knut og Britt Hansen, venner av bror Poppe. Her ble vi servert kraftkost for roere og røverhistorier fra de syv hav. Fete som bukkene bruse og med vinden i vår favør, bar det videre forbi Rødøy før vi tidlig på morgenkvisten krysset polarsirkelen i øs pøs regn. Herfra gikk ferden forbi utsiden av Tomma, hvor vi hadde turens første uhell og uventede dødsfall. Først røk den ene keipen som forsynet lot oss reparere i en fei ettersom vi seilte forbi et gammelt bruk som ble pusset opp. Her fantes verktøy og velvilje. Straks etter fikk Poppe både makrell og måke på kroken, begge måte dessverre bøte med livet. Det ble ett minutts stillhet på havet, før vi kom oss videre til Sandnessjøen.

Vi har nå rodd i fire uker. Så langt har dette gått over all forventning. Det begynner likevel å melde seg behov for å hente oss skikkelig inn. Vi står på terskelen til verdensarvområdet på Vega, og ser for oss et par dager i ro. Det skal ikke bli vanskelig å finne hvile blant ederdun og kommunens 6500 øyer, holmer og skjær.

Tranøy-Bodø-Sandnessjøen
This entry was posted in Helgeland. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *